Det er svært sjelden høyesterett behandler boligrettslige spørsmål, men nå har høyesterett behandlet en sak som gjaldt vilkårene for fordeling av fellesutgifter i et eierseksjnssameie. Saken gjaldt fordeling av utgifter til drift og vedlikehold av heis i et boligsameie med 7 blokker, hvorav det bare var heis i 4 av dem. Spørsmålet var om eiere av seksjoner i de 3 blokkene uten heis, skulle være med på å dekke kostnadene etter sameiebrøk, eller om kostnadene skulle dekkes etter den nytte eierne hadde av heisene. Heisen måtte skiftes ut på grunn av en brann.
Med mindre noe annet er fastsatt i vedtektene på gyldig måte skal fellesutgifter fordeles etter eierseksjonsloven § 23, som lyder slik: « Kostnader med eiendommen som ikke knytter seg til den enkelte bruksenhet, skal fordeles mellom sameierne etter sameiebrøken med mindre særlige grunner taler for å fordele kostnadene etter nytten for den enkelte bruksenhet eller etter forbruk. »
Flertallet i høyesterett kom til at hovedregelen i eierseksjonsloven § 23 om fordeling etter sameiebrøk måtte få anvendelse og at unntaksregelen om fordeling etter nytte måtte tolkes snevert. Den kunne først og fremst få anvendelse ved utgifter til nye tiltak og nye installasjoner, det ville i denne saken si nye heiser, og det var ikke grunn til å fravike dette utgangspunktet i denne saken. dissens 3-2.( HR-2013-2409-A)
De eiere som anla saken hadde ikke noen nytte av heisene, og de forestående utskiftningene medførte relativt store kostnader. Det avgjørende var at det dreide seg om vedlikehold av eksisterende heiser. Det hjalp da heller ikke at det dreide seg om en total utskiftning som innebar en ny faktisk situasjon, med langt større kostnader enn ved vanlig vedlikehold. I praksis var man altså nokså nær det som kan kalles en nyinstallasjon.
Resultatet hadde nok blitt det samme dersom saken hadde omfattet et borettslag da reglene om avvik fra den generelle fordelingsnøkkelen for fellesutgifter er de samme i eierseksjonssameier og borettslag.